verdens

Hei igjen alle sammen! Her kommer en hel bok til dere om Aussi! Enjoy!

Dere må forresten starte med innlegget under dette, som heter "Historien om Aussi, 2. del", så kan dere lese dette innlegget etterpå. Hvis dere vil ha alt sammen i riktig rekkefølge! Altså. Scroll nedover helt til dere kommer til en ny overskrift der det står "Historien om Aussi, 2.del", les det ferdig, og SÅ kan dette leses. (Litt instruksjoner med tanke på at besteforeldre også leser denne bloggen!)


Surfers Paradise, 19. februar - 3. mars

19. februar
Det var vel egentlig med litt motvilje i sinnet å sette seg på den greyhoundbussen som skulle ta oss med til Surfers Paradise. Den eneste grunnen (som var en veldig stor en selvfølgelig) som trakk oss, var jo det faktum at vi skulle få se tvillingene, Anniken, Nicklas, Ola, Emilie, Silje og Caroline igjen. Og det er jo ikke få heller. Etter halvannen time på buss, et kvarters gåtur og klokken stilt tilbake en time, var endelig medierottene samlet igjen! Vi måtte bare til Aussi for å få det til!





Vi var litt uheldige med tanke på at vi kom midt i trillingenes flyttetid. De skulle nemlig flytte rett opp i gaten til et slags hus som lå enda nærmere stranden. Denne dagen skulle de ut å handle ting til det nye hjemmet, Silje og Caroline og Emilie tenkte seg en tur på Pacific Fair, mens vi ikke visste helt hva vi skulle gjøre. Det eneste vi visste var at vi måtte kjøpe oss et festivalantrekk til dagen etter, siden vi skulle på festivalen Good Vibrations i Parklands, som vi hadde bestilt billetter til da vi var i Byron Bay. Nicklas insisterte på at vi skulle campe i leiligheten til han, Ola og Emilie, så etter en rask dusj trasket vi den korte avstanden til høyblokken de bor i. Da vi gikk inn i heisen, trykker godaste på etasje nummer 15 av 17, og da vi kom inn i den store leiligheten, fikk vi se en helt fantastisk utsikt over stranden, den er jo tross alt nærmeste nabo.



Vi tok det litt med ro, men etterhvert bestemte vi og gutta oss for å ta en liten trasketur i sentrum av Surfers, ettersom de andre hadde dratt til Pacific Fair (kjøpesenteret). Surfers sentrum var både sjarmerende og kommers på en og samme tid, det kom bare an på om du gikk ved stranden eller i de små gatene litt innover i byen. Vi smakte på litt diverse iskaffer og sushi som gutta tvang oss til å smake, og fikk kjøpt et par småting til dagen etterpå. Så dermed var dagens gjøremål i havn. På kvelden hadde vi filmkveld i leiligheten med folket, spiste pizza og godis, drakk litt pils og hadde en rolig start på oppholdet i Surfers Paradise.

20. februar - Good Vibrations
Dette var selve festivaldagen. Som sagt hadde vi bestilt billetter på forhånd, noe Silje og Caroline ikke hadde gjort, så det ble til at de ikke fikk vært med. Vi kledde oss opp i antrekket vi hadde kjøpt dagen før, kjøpte litt alkoholinnholdig drikke til vorset vi skulle på, og tok bussen litt etterpå. Etter mye feilgåing og misforståelser, kom vi endelig frem til huset der folket var samlet, hos noen venner som trillingene har blitt kjent med de siste månedene de har studert i Surfers. Dette huset lå i et veldig fint strøk, pene hus var å se overalt og selve huset vorset var i var stort nok til å huse kanskje ti stykker. Føltes det ut som iallfall. I og med at vi hadde suset rundt så lenge fikk vi ikke stor tid der, siden klokken begynte å nærme seg festivaltid.




Etter en taxitur på snaue tyve minutter, ankom vi området. Køen gikk forholdsvis fort å komme seg gjennom, og inne på selve festivalen krydde det allerede av folk. Vi fikk møtt Axel og Andrea igjen, noe som var kjempekoselig, sett Gymclass Hero, Basement Jaxx, Gossip, Busta Rhymes og sist men ikke minst: The Killers, noe som definitivt var konserthøydepunktet på kvelden. Etter et par jägerbombs, pils, festivalmat og trykkende ører, dro vi hjem godt fornøyde og sovnet langflate ut etter en lang dag.






Basement Jaxx på Good Vibes.





21.februar - 24.februar
Disse dagene har egentlig gått i et. Mandag 22. bestilte vi (Ola, Nicklas, Emilie, Silje, Caroline og oss) tur til Fraser Island. Dette var noe alle hadde utrolig lyst til å gjøre, så hva kunne vel ikke vært koseligere enn å gjøre det sammen! Noen forventningsfulle dager frem til Fraser bestod bl.a. av Nicklas sin hjemmelagde nachos (HELT SINNSYKT GODT), filmkvelder, shoppingturer og strandliv. Kvelden før Fraser dro vi ut på byen, en nattklubb kalt Sin City - den kvelden var det Ladies Night, noe som innebærte at det var gratis drinker for jentene. Det gjorde ikke oss noe, og vi hadde en utrolig bra kveld med koselig vorse og fæst!







FRASER ISLAND - en novelle

24. februar (onsdag)
En fin liten gjeng, trøtte som fy i trynet beiner til busstasjonen. Vi er egentlig fem-ti minutter for sene, så vi må bokstavelig talt løpe. Noen ligger foran, noen ligger bak, det er stress, zombie-tilstand og ingen er helt klar over at vi faktisk skal begi oss ut på en tur vi aldri kommer til å glemme! Bussen rekker vi fint egentlig, fordi bussjåføren virker nesten like slækk som oss. Når vi omsider kommer oss på, finner alle hvert sitt sete og legger seg til å sove. Plutselig er vi på en diner langs veien opp til Rainbow Beach - stedet der vi skal bo en natt før vi drar til Fraser Island. "Matilda" heter det. De andre jentene bestiller seg en junior burger som like gjerne kunne vært en senior. Vi bestiller noe slappe vårruller. Og jommen blir det ikke en hel junior på Emilie! Ola har laget matpakke, mens Nicklas spiser kyllingburger. Det går tregt, men allikevel er vi på en rar måte raskt på veien igjen. Etter et par stopp til, kommer vi til hostellet vårt, Pippies, der vi skal sove en natt. Vi blir inndelt i grupper og det viser seg til at vi blir splittet på hver vår bil. Emilie, Silje og Synne i en bil og resten i den andre. Totalt er vi tjue stykker på gruppen vår, fordelt på to biler, som skal ut til Fraser og tilbringe de neste tre dagene sammen. Vi er alt fra engelskmenn til irer til franskmenn, men normennene er i overtall. Gruppene deler seg opp for å handle til de neste dagene, på øya er det jo mye dyrere enn inne på fastlandet. Vel overstått handling, alle er i boks - nå kan vi spise gratis BBQ som hostellet ordner for oss, og de fleste popper seg en pils for å feire begynnelsen av Fraser.


25. februar (torsdag)
Det er nok en tidlig morgen, og vi må skynde oss for å rekke gratis frokost før briefingen begynner. Vi gafler i oss det vi kan og småløper bort til bilene som står parkert på baksiden av hostellbygget. Der står to biler med plass til ti stykker i hver, klare for øytur nok en gang. Det er en mann av australiensk art som forteller oss om bil, utstyr og hvor vi skal kjøre. Han forteller oss skrekkscenarioer av type dødsulykker på øya, at man ikke må finne på å bade i havet, for der kryr det av haier og dødelige maneter, noe som gjør at vi får en liten klump i halsen og lurer på om dette faktisk er lurt å gjøre eller ikke. Vi sjekker uansett bilen for forsikring og skaders del, og laster etterhvert opp bilen. En fra hver gruppe går opp på taket for å ta i mot - all lasten skal plasseres der. Vi fikser det lett, og før vi igjen vet ordet av det står vi på fergen over til Fraser Island. Vi ser en lang sandstrand, masse skog og blir fortalt at i havet rundt oss svømmer delfiner, haier, alle slags mulige fisker og diverse annet sjøsnadder. Det er bare synd vi ikke kan se det på grunn av bølgene.

Synne og Christine som demonstrerer Titanic- scenen.









Fergen slipper oss av, og vi begynner å kjøre langs med stranden. Allerede er følelsen av isolasjon boblende, og alle begynner å gå i Fraser-modus. Ville dingoer løper på stranden, synet av en død delfin i vannkanten får den ene bilen til å stoppe. Etter dette, kjører vi til Lake McKenzie. Dette er en innsjø med naturlig sand laget av silikon, så vi får beskjed om at vi kan skrubbe både kropp, hår og tenner og se skinnende ut etterpå. Alle prøver, gutter og jenter. Det begynner å regne, men det stopper ikke oss. Innsjøen er så utrolig fin, vannet er deilig lunkent og ferskt, vi dykker, har sandkrig og spiller ball. Selv om kulden kommer snikende, er det ingen dårlige miner. Vi går opp av vannet, har litt lunsj i bilene og kjører videre til stedet der vi skal campe for natten - Central Station. Selv om navnet kan lyde som en togstasjon, er det jo så absolutt ingen likhet. Vi er midt inne i busheste bushen, har kjørt over sandhumpler på trange stier i over to timer og er klare til å slå opp teltene. Mørket omringer oss og vi skynder oss for å rekke grillene før det blir ordentlig natta. Men det skjer ikke. Det ender opp med at begge gruppene griller pølser og burgere i svarteste natta, men fy fader og det måltidet smaker som gourmet! Alle er skrubbsultne, vi drikker goon, rydder opp etter maten og kjører tilbake til campen. Denne kvelden ler vi, drikker litt til og blir kjent med hverandre. Når kroppen sier stopp går vi til teltene, legger oss ned på noe som føles som fjell, men sovner som barn - uredde for insekter, dyr og vær.

En dingo som lusker rundt.



Vi fant en død delfin på stranda.



De irske gutta strever med å få opp teltet sitt.




26. februar (fredag)
Frokost. For noen ble det frokostblanding, for andre ble det brød, for de få ble det ingenting. Vi bestemmer oss for å stoppe i Eurong (en liten by der det går an å kjøpe dagligvarer og alkohol) for å fylle på med forsyninger, og for at enkelte faktisk kan få seg litt frokost. Dagens planer er å se på et gammelt skipvrak som ligger på strandkanten, besøke en liten elv ved navn Eli Creek som går inlands på Fraser og til slutt kjøre langt nord på øya for å komme til Indian Head. Dette er et viewpoint på et lite fjell hvor vi kan se strender, daler, trær og generell natur som selv den minst naturelskende personen vil like. Vi stresser overhodet ikke på noen av stoppene, vi kjører gruppas tempo - som nå er nokså synkronisert og nyter den siste fulle dagen på Fraser. Vi hopper ut og inn av bilene, som vi føler er hjemmene våres, kjører inn i landet, over humpler og røtter og kommer frem til turens siste camp - Camp K'Gali.

Shipwreck på Fraser.




Denne kvelden skal vi spise spaghetti, men før vi gjør det, dusjer vi av oss sand, svette og generelle ulumske lukter. I jentedusjhuset har et utallig antall edderkopper laget en boligblokk, så det ender opp med at mange dusjer i guttedusjhuset. Det skal også sies at størsteparten av gruppen er blitt et koldtbord for myggen som herjer på Fraser, noe som ikke kan beskrives - det må jo bare ses. Det klør, gjør vondt, myggsprayen duger ikke, men med litt goon innabords forsvinner kløen gradvis. Vi møter på mennesker vi traff på Pippies som også har ankommet øya, og kvelden blir en fest uten like. Spaghettien er en fulltreffer og alle er nok en gang fornøyde!


27.februar (lørdag)
Først og fremst er vi tørste. For det andre er vi på en sti som aldri ender. For det tredje er vi tørste. Plutselig etter to kilometer med slapp vandring ser vi et skilt langt der borte. Det står som følger: Lake Wobby 1km, med en pil i retning vi må gå. Flott. Dette er laken vi har hørt så mye om. At man skal gå og gå, tro at man aldri kommer frem, gå gjennom en ørken, men så plutselig - så er du der. Og det stemte jo. Etter en ti minutters sandvandring, går det plutselig bare en bakke rett ned. Der nede ser vi en middels stor innsjø med masse store fisker og mennesker i. Gjett om vi skal kjøle oss ned! Vi er der et par timers tid, løper ned den lange bakken og hopper i vannet, tar filmer, bilder, kjører på med god stemning og tviholder samtidig på sekundene, for vi vet at dette er dagen vi drar tilbake til fastlandet.


Siste kvelden vår ble holdt tilbake på Pippies. Alle var utrolig fornøyde med turen, med stemningen og med båndet som ble skapt i gruppa. Det blir en siste kveld fylt med latter, masse myggkløing og øl -og goondrikking. Plutselig får Synne en melding fra Tommy - kjæresten til Christine som satt hjemme i Norge. Han skriver at det har vært et jordskjelv i Chile målt 8,8 på Richters skala og at det kommer en tsunami. Først tenkte vi ikke særlig stort over det, men etter en halvtime sjekker Synne mobilen igjen. Der er det fem nye meldinger og samme antall ubesvarte anrop. På meldingene står det at en tsunami kommer til å treffe Brisbane og Sydney, bølgen er flere meter stor og at det ikke var tid for å være naiv. Plutselig begynner biler å kjøre i hundreoghelvete innover i landet, forbi hostellgården vi sitter i. Resepsjonisten begynner å gråte og vi begynner å skjønne alvoret. Vi bor noen meter unna stranden og en tsunami er i ferd med å skylle innover Australia. Alle blir redde og begynner å pakke sekkene, vi er klare til å dra, vi ringer hjem og det føles nesten som om vi tar "den siste samtalen". Det var en time der vi så og si trodde vi skulle dø, IKKE KULT. Det var en helt syk opplevelse og en syk sterk slutt på en fantastisk tur. Som Silje sa da vi var tilbake i Surfers dagen etterpå det føltes ut som et mareritt som virkelig skjedde. Du vet et sånt et du drømmer som du tror fullt og helt på, men når du våkner kan du puste lettet ut. Vi kunne jo ikke våkne, for det skjedde jo. Det blir så vanskelig å forklare, for det her er faktisk noe man må oppleve, men vi tror alle oss som var der fikk et nytt syn på hvordan det faktisk er å være en del av en sånn naturkatastrofe. Det er jo ikke for å høre dramatisk ut, men der og da føltes det sånn.

28. februar - 3.mars
Vel tilbake i Surfers Paradise, gikk Synne, Silje og Caroline innom apoteket for å få noe klødempende for alle myggstikkene (seriøst, Synne telte leggen sin, men hun stoppet da hun kom til 70 fordi det var så mange. Da hadde hun ikke telt føtter og lår, og sånn var det for alle jentene). Synne hadde også fått en veldig hoven fot som var ordentlig vond å gå på, og da farmasøyten sa at det muligens var et edderkoppbitt, ble det fort et legebesøk og en femdagers antibiotikakur. Og sånn gikk no dagan. Surfers var rart å komme tilbake til, for vi følte det var så lenge siden vi dro derfra. Regnet begynte også å komme, så nest siste dagen vår i Surfers dro Christine, Synne, Silje, Caroline, Madelén, Anniken, Natalie og Eirik på Gold Class kino og så Shutter Island. Gold Class vil si liten sal, stor skjerm, stressless stoler og serveringer av all slags mat og drikke under filmen! Sykt bra film som vi kan anbefale til alle, men selve opplevelsen var jo helt nydelig. Det skal også sies at vi kjøpte oss to par Uggs denne dagen, for å bøte på noe surrealistisk helgesår - og ja, vi følte oss mye bedre!

Ankelen til Synne, etter ei lita tur på Fraser Island. She got infected.




Vi måtte spille litt DJ Hero, i og med at det regnet de siste dagene i Surfers Paradise.




Her slapper vi godt av på Gold Class kino i Surfers. Sånne stoler skulle vi gjerne hatt i Tønsberg også.





Den 3. dro vi til Brisbane for å overnatte en natt på hostellet Bunk - et dårlig hostell, men besøket ble fort artigere da vi møtte Mats, Stian og Vegard - tre norske gutter vi ble kjent med på Fraser. Kvelden gikk til generell byvandring, spising, internett og småprat.



I løpet av det siste døgnet, har vi opplevd den 4.mars hele to ganger, grunnet tidsforskjell fra Australia til LA. Og ja, nå er vi i LA! Vi lever det gode livet, selv om vi hadde forventet at LA skulle være annerledes. Walk of Fame er kjempeliten og det er mye mer skittent her enn det vi skulle tro, men igjen, menneskene og butikkene er som hentet rett ut av en amerikansk film. I løpet av de neste dagene skal vi besøke Beverly Hills og Bel Air, Playboy Mansion, huset Brad Pitt og Jennifer Aniston pleide å bo i (WOHO), ta buss til Hollywoodskiltet, besøke Disney Land, dra til Venice Beach og Santa Monica. Akkurat nå er vi skrivelei, jetlagged og klare for å sove. Det er forresten veldig kaldt her, så innkjøp av jakker og tykke gensere må til. Bilder fra L.A. kommer om ikke så lenge. :)


Håper alle hjemme har det veldig bra, det har hvertfall vi - selvfølgelig.

Masse kjærleik fra

-Christine&Synne.